Fra ignoranse til nulltoleranse?

Tekst av Anne Lise Fredlund og Eva Khan, fylkesleder og kvinnepolitisk leder i Innlandet SV.

«Husbråk» ble det tidligere journalført som av politiet, og lagt i statistikken sammen med andre voldsskader. Folk kalte det ikke mishandling eller vold, men tukt, pryl, en omgang eller lærepenge. Slik ble fysisk og psykisk vold mot kvinner forkledt og fordekt, og dermed gjort til en privatsak som hørte hjemmets sfære til. Hvordan står det til i dag?

Kvinnehus og krisesenter

Først må vi via London i 1971, hvor en gruppe kvinner demonstrerer mot økte matvarepriser. Flere kommer i snakk med unge mødre som opplever at det er ensomt å være hjemmeværende med små barn. Ideen om å etablere et kvinnehus, hvor de kan møtes med de små barna, realiseres. Ganske raskt ber mishandlede kvinner om å få bo natta over, eller lengre, i kvinnehuset – og kvinnehuset endrer form til krisesenter for mishandlede kvinner og barn.

Erfaringene fra utkanten av London sprer seg raskt og i mai 1976 blir Krisesentergruppa i Oslo opprettet. Allerede etter et års drift dokumenteres det at kvinnemishandling også er et problem i Norge, noe myndighetene var sterkt skeptiske til. Krisesenteret tar i bruk mishandling som begrep, og avdekker voldens sanne ansikt.

Fire av ti utsettes for vold

Det er omtrent 50 år siden kvinnemishandling og fysisk og psykisk vold mot kvinner ble satt på det politiske sakskartet gjennom kvinnebevegelsen og krisesenterbevegelsen. Det er skrevet handlingsplaner, gjort informasjonskampanjer, blitt etterforsket og straffet. Vi har kommet langt i Norge når det gjelder kampen mot vold mot kvinner – men samtidig har vi mange utfordringer igjen.

Tenk på ti av jentene du gikk i klasse med. I løpet av livet må fire av de jentene regne med å bli utsatt for vold, og for en av dem vil volden være livstruende. De fleste voldshendelsene vil bli utført av kjæresten, partneren eller deres egne foreldre. En av jentene i flokken vil bli voldtatt. To vil bli utsatt for trakassering når de senere går inn i arbeidslivet.

I 2018 ble det anmeldt 2254 voldtektssaker i Norge. Likevel antas det at svært få av de voldtekter og voldtektsforsøkene som faktisk begås, anmeldes til politiet. De som har vært så modige og anmeldt til politiet vil mest sannsynlig få et henleggelsesbrev i posten etter lang saksbehandlingstid. I 2018 ble hele 7 av 10 saker henlagt.

Krever handling og nulltoleranse

Fysisk og psykisk vold mot kvinner er ikke en privatsak som kan ignoreres, det er et samfunnsproblem og et folkehelseproblem. Derfor må vi kreve nulltoleranse! Volden henger sammen med holdninger og kvinnesyn, med patriarkalske strukturer og manglende kvinnefrigjøring. Vi skal kjempe de små̊ kampene hver dag, men vi krever også̊ større endringer – og at regjeringa tar ansvar.

Vi krever bedre hjelpe- og beskyttelsestilbud til kvinner og barn som utsettes for fysisk og psykisk vold. Når staten ikke greier å beskytte kvinner gjennom forebyggende arbeid som utdanning, seksualundervisning og holdningskampanjer, er Innlandet SVs minstekrav at staten sørger for psykisk helsehjelp til kvinner og barn som har opplevd vold, og for bedre beskyttelse mot den som utøver vold. Krisesentrene ble startet av kvinnebevegelsen, og har gjort det praktisk mulig for tusenvis å bryte ut av voldelige forhold. Vi krever stopp i nedleggelse av krisesentre, og tilgjengelig tilbud i hele landet.

For ingen er fri, før alle er fri!

Her kan du lese mer om hva Innlandet SV mener: Inkluderende samfunn.