8. mai 1945 – fra krig til fred
Det var den dagen det ikke kom noen aviser med avisbud. I stedet var ei tosiders fellesavis med navnet Oslo-Pressen hengt opp på stolper og plankegjerder. Der sto det: «Vår kamp er kronet med seier!»
Tekst: Dag Seierstad
8. mai 1945 tok den andre verdenskrigen slutt. Jeg var åtte år og hadde hørt de voksne snakke om freden som skulle komme, freden som skulle endre alt. Men hvordan så den ut, denne freden?
Det klareste jeg kunne se for meg, var at med freden skulle bananene komme tilbake. For tvers i gjennom fem krigsår huska jeg hvor fantastisk det var å skrelle og spise en banan.
For meg kom freden midt i solskinnet allerede om ettermiddagen 7. mai. Nedover veien vår i kolonihagen ved Bjølsen-parken i Oslo kom det noen løpende og ropte: Det er fred!
Flagg ble henta ut fra hytte til hytte og heist til topps på flaggstenger som aldri hadde væt brukt til noe – store, glade flagg jeg aldri hadde visst om. Det rareste av alt: stemmene til de voksne var så uvante. De hørtes på lang avstand og var plutselig uvørne som unger.
Dagen etter sto gråkledde norske soldater utafor Bjølsen skole, den skolen som tyskerne hadde tatt fra oss – som de hadde «okkupert» som de voksne sa det. Nå sto norske soldater foran skolen og viste oss forskjellen på en stengun og en brengun.
Det var den dagen det ikke kom noen aviser med avisbud. I stedet var ei tosiders fellesavis med navnet Oslo-Pressen hengt opp på stolper og plankegjerder. Der sto det: «Vår kamp er kronet med seier!’»
Ingen andre aviser kom ut den uka. Etter avtale mellom avisene, mellom de som hadde kommet ut under krigen og de som tyskerne hadde forbudt, skulle ingen av dem komme ut før 14. mai.
De siste dagene før 7. mai hadde sikkert vært ulidelige for de voksne. 30. april tok Hitler sitt eget liv og 5. mai kapitulerte de tyske styrkene i Nederland, Nordvest-Tyskland og Danmark. Det kunne umulig være lenge igjen, var det nok mange som tenkte.
Det ingen av de glade menneskene i kolonihagen visste, var at deler av hærledelsen i Norge planla å bite seg fast i Norge og føre fortsatt krig derfra. Våren 1945 var det 350 000 tyske soldater i Norge, og langs hele norskekysten hadde tyskerne sørga for å bygge opp festningsanlegg og kanonstillinger for å hindre at en britisk invasjon fikk brutt transporten av svensk malm fra Narvik og sørover.
Det de fleste heller ikke visste, var at den tyske overkommandoen hadde bygd opp Lillehammer som det militære hovedsentret for styrkene i Norge. Med utgangspunkt i Lillehammer hotell hadde de sprengt seg et bombesikkert kjempeanlegg i fjell.
Heldigvis ble det med planene. Etter harde forhandlinger med allierte militærledere valgte general Böhme natt til 9. mai å undertegne avtalen om, på vegne av alt som fantes av tyske styrker i Norge, å overgi seg uten betingelser.
Vil du vite mer om det som foregikk disse maidagene i 1945, kan du lese om det i den hyperferske boka til historikeren Tore Pryser «Frigjøringsdagene 1945. Brennpunkt Lillehammer», 2020
Om kronprins og krigsfanger
13. mai kom kronprins Olav til Oslo. Det var stappfullt av mennesker langs hele ruta fra havna til slottet, men jeg var liten nok til at jeg kunne skyves helt fram i første rekke. Der sto jeg tett innpå kronprinsen da han kjørte forbi i langsom fart i en åpen jeep og hilste oss alle.
Kong Haakon skulle komme 7. juni sammen med resten av kongefamilien – på dagen fem år etter at han forlot Tromsø med kurs mot England.
Min skoleklasse var tildelt plass på Rådhusplassen med utsikt til alt som skulle skje. Men da lå jeg sjuk med meslinger som så mange andre på den tida og fulgte med så godt jeg kunne med en krystallradio som vi hadde fått låne. Lyden var bra hvis en traff riktig sted på krystallen med en liten metallspiss.
En av dagene støtte vi på noen russere som hadde vært i tysk fangeleir. Foreldrene mine prøvde ut russisken sin så godt det lot seg gjøre, omgitt av folk som ville hilse, takke for krigsinnsatsen og vite hvordan de hadde hatt det i fangeleirene.
Vi ble kjent med flere russere de neste dagene. En av dem ga meg ei lita due som han hadde skåret ut. Ei skrivebok med fotografier og 7-8 adresser står fortsatt på plassen sin i bokhylla.
Det ble sendt brev til alle adressene. Men det kom aldri noe svar. Dua ligger fortsatt i skrivebordsskuffen. Taus.
Ikke alle fikk oppleve freden de hadde slåss for
Olav Kvernmo het han og var fra fjellbygda Meråker øst for Trondheim. Han var vår tetteste familievenn og spiste ofte middag sammen med oss. Det jeg husker best, er rideturene til alle krokene i leiligheten, der han var hest og jeg var rytter.
Det jeg ikke visste, var at han noen høstuker i 1942, lytta til nyhetene fra London i hytta vår i kolonihagen for å bringe dem videre i ei illegal avis med så tynt papir at den skulle være lett å sluke hvis det ble nødvendig.
En gang faren min kom hjem fra jobb, traff han oss ungene i voldsom debatt. Jeg insisterte på at han het Olav. Mine tre år yngre brødre, tvillingene, var like stride: «Han heter Kvernmo.»
På den tida hang det fotografier av han som farlig ettersøkt rundt om i Oslo, og foreldrene våre syntes det var tryggest å kalle han Olav og ikke Kvernmo. Men hvordan få treåringer til å endre navnet på en de kjente?
Det jeg heller ikke visste, ikke da, var han etter en middag hos oss skulle møte noen han kjente et annet sted i byen. Tyskerne var der da han kom. Etter uker med tortur ble han en av dem som ble skutt – sammen med 16 andre – på Trandum. Et enkelt minnesmerke forteller at der ble 173 nordmenn, 6 briter og 15 sovjetrussere skutt i løpet av krigsåra.
Krigen mot krigen?
Den første verdenskrigen (1914-1918) ble så forferdelig at den mot slutten ble kalt «krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger». Slik gikk det ikke. Tvert imot la fredsoppgjøret mye av grunnlaget for Den andre verdenskrigen (1939-1945). Den krigen gjorde heller ikke slutt på krigene.
Den vestlige delen av Europa har lenge stått oppe i en innvandringskrig i forhold til omverdenen. Vi lever i en verden med så opprørende ulikhet i levekår at presset mot de rike enklavene lengst vest på det store euro-asiatiske kontinentet fort kan bli uimotståelig.
Enhver akutt krise, som krig, sult, oversvømmelser, kan skylle stadig større bølger av desperate mennesker mot den rike, vestlige delen av Europa. En «Festning Europa», med mest mulig ugjennomtrengelige grenser, er bare en kortsiktig løsning. En mer rettferdig verden med mulighet til verdige liv overalt på kloden, er den eneste langsiktige løsningen.
Dit er det langt.
Dag Seierstad
