Etter seks år med Farida-saken og tilsvarende mange rettsaker i det norske systemet velger støttegruppa til Farida å ta saken videre til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. De ønsker å få belyst om Norges rettspraksis i denne og lignende flyktningesaker er i samsvar med flyktningkonvensjonen, utlendingsloven og barnekonvensjonen. Når også FN’s høykommissær for flyktninger engasjerte seg i saken de siste rettsrundene ble det for mange tydelig at Farida og familien har vært utsatt for urettmessig deportasjon.
6 år i ufrivillig husarrest, i en leilighet i Kabul- en by uegnet til å sende barnefamilier til, i ett land hvor Farida aldri hadde bodd – det gjør noe med en 10 åring. Men det gjør også noe med rettferdighetssansen for hennes klassekamerater som har «sett» pulten hennes stå tom i 6 av de 10 grunnskoleårene som skulle avsluttes med eksamen i vår.
Det gjør noe med troen på forvaltningssystemet i Norge for foreldrene/lærere/ lokalpolitikere i Nordre Land når UNE kan sette 3 rettskraftige dommer til side for å fatte et helt nytt vedtak. Og denne følelse av urettferdighet og mistillit sprer seg som ringer i vann for hvert nytt omstridt vedtak i UNE.
Det er på høy tid at regelverket om oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket blir gjennomgått grundig. Det er derfor veldig viktig og bra at SV har fremmet Representantforslaget 70S om å stille retursaker som berører barn og unge asylsøkere med lang oppholdstid i bero frem til det er gjort presiseringer i regelverket.
Farida-saken viser at Norge har et system som ikke ivaretar rettsikkerheten til menneskene som behandles. Stortinget må stille krav til en gjennomgang av UNEs praksis og retningslinjer, at disse er i tråd med nasjonalt regelverk og bindende internasjonale konvensjoner. Regjeringens manglende iverksettelse av Stortingsvedtak jfr. representantforslag 42S 2017-2018, er også en bekreftelser på behovet for at SV må fortsette å stille de kritiske spørsmålene i Stortinget.